tirsdag 7. februar 2012

Tankespinn. Sukkerspinn. Bergenspulsen slår.

(Om du vil høgreklikk her, opne i parallelt vindauge for å høyra musikk som passar dette innlegget)

Det finns mange måtar å vandre i byen på. Eller er det?

Vandre.

Det ligg i ordet.

Ein vandrar ikkje fort avstad.
Ein er ikkje likegyldig til omgjevnadane.
Det ligg ikkje frykt i ordet vandre. Berre glede.
Livsglede.

I det å vandre ligg det å gå så sakte at ein tek seg tid til å betrakte.
Sjå det ein ellers ikkje ser.


Eg sit på cafè. Det er tidleg tirsdag føremiddag.
Eg er uroleg.

Snart skal eg i eit møte eg gruar meg til.
Ikkje fordi det gjeld meg,
men fordi det krev mykje av meg.
Det krev mi merksemd.
Det krev indre ro.

Eg går ut.

Ut i byen.

Ein skuleklasse står i paviljongen
på si vandring for å bli kjend med historia til Bergen by.
Dei gjer som læraren seier.
"No går vi!"

Dei går.

Eg lukkar augene.
Det er vår.
Tulipanar overalt i kvartalet som er avgrensa av bybane, Lille Lungegårdsvann, gamle Telegfrafen, kunst og skøyteis.
Christies gate kuttar verda i to, som eit snitt i frosen hud.
Byens aorta, utan arterieklemme.
Bilane flyt fritt.
Det siste kjennes umiddelbart sårt.
Men tankane på vår leger såret.
Før eg opnar augene spelar eit orkester Sæverud
i paviljongen.

Byens hjarte om våren.
Teiknet på at byen er meir enn tida som går
og aldri kjem attende.


Lyset i sørveggen på Hotel Norge fascinerer.
Dei skorne trea minner om ein annan by, eit anna land, ei anna årstid.

Eg freistar finna vinkelen der sola ikkje blender,
men berre reflekterer skarpt i kanten av glasveggen.

Er det ikkje flott?
Å ha ein spegel midt i byen?

Eg snur meg mot sola.
Går mot ho som om eg kjem nærare for kvart steg.
Det er lite som minner om skøyteis
på Festplassen.

Eg tenkjer på byens puls. Historia til
andre som har vandra gatelangs.
Kor mange ulike opplevingar har Festplassen gjeve?
17. mai-tog med like mykje is på brystduken og søljene som i magen. Parkeringsplass - fjerde runde på leit etter den eine
bilen som skal ut, ikkje inn - ti minuttar for seint til møte.
Tivoli. For mykje sukkerspinn, for stor fart - guten held
seg for augene for ikkje å måtte vrengja innsida ut.
Romani-bodar - vandrande på eit anna vis, sal der det er marknad.
Stereotypiar bak disken i vogna, steretypiar på disken for
turistar. Troll, elgar og meir sukkerspinn.
Skøyteis og muzak. Livsglede delt med handa
til den ein går parløp med.

I dag eig kråkene Festplassen.
Kanskje bruker dei han betre enn oss på to?


Kråkene flyg mellom isen på Lille Lungegården og
taket på Telegrafen. Som ei usynleg telefonlinje går ei og ei fram og attende
med meldingar. Tikk, tikk, tikk.
Duene skyr kråkene.

Det er vinter i Bergen.

Vinter.

I byen mellom fjella er vinter
den eine dagen mellom haust og vår.
Dagen som minner på at alt har ei byrjing
og alt har ein slutt.
Og at ei ny byrjing ventar.

Snart skal han som saltar gatene ut og planta nye tulipanar.

Og kråkene flyg ein annan stad.


Telegrafen står der og ser både vinterdag og vårhalvår.
Kråker,tulipanar
og eit og anna nyforelska par gøyma seg bak
ornament i paviljongen.

Ein fristad utan lyd.
Det ein ikkje ser, høyrer ein ikkje.
Ikkje i kjærleikens stormfulle høgder,
i startpunktet på eit linjestykke.


Langt der borte, i ei anna rett linje; over vatn, perrongar, containarar, gravlund og sjukehus - langt der borte knelar Ulriken.

Byens gudinne
med nystemte tonar og fallande vindar.

Fjellet ser ned
på inversjonar og astma og strakstiltak og ler.
Høyrer du etter kan du høyre fjellet le politikarane i mot,
mildt og hånleg.

Før ho snur seg inn mot seg sjølv,
lukkar døra og ber ei stille bønn.

For byen.


Bergen er ikkje Brann. Ikkje Holberg.
Ikkje seidlar på Wessel eller lutefisk på Bryggeloftet.
Ikkje Wegener, Hetland, Madam Felle, Fred Ove med gitaren eller
Rolf Berntsen.

Kanskje er byen litt buekorps og mykje regn.

Men mest av alt er Bergen genene til
tusen generasjonar duer.

Flaksande stakkars krek.

Alt som rører seg får dei til å flytta seg.
Den gamle kvinna med brødposen får dei til å
komma nærare.

Vanlegare flyg dei nokre vingeslag lengre bort.

I genene til alle duene
ligg sorg,jubel,
strilefyll og håp.
Fyrst håpet om livet i byen.
Så håpet om Amerika.

Noko enno større.

Der lukka varar evig og dialekten er eit
innslag av talefeil som ingen kjenner att.
Når ein vandrar i byen tek ein inn historier
frå svunne tider.
Frå tider då alt verka annleis.


Kanskje vart det nett slik det var.

Med guten som ikkje fann lukka
i det ukjende minst ein fjord heimanfrå.
Hundsa for orda ingen forstod og i hardskapen
i eit liv han sjølv ikkje forstod?

Kanskje vart ei mislukka ferd innom studier på
Sydneshaugen til tankar inntil veggen i buegongen på Botanisk, tankar om alt som er,
og alt som
er enno meir framand.

Landet langt borte.

Landet bortanfor byen.
Bortanfor havet.
Innanfor Ellis Island.


Kanskje vandrar han ned mot torget.

Redd, saknar alt det heime, men er i tankar komen så langt
at han aldri kjem attende.

Han anar lite om kitsch, arktitekturstrid og pålegg frå Mattilsynet
i det han passerer kummene med fersk torsk
og strilehandlarar som ropar ut smørprisar og kastar pale-filetar etter borgarskapet frå
sjektene eller vognene.

Han ser mest fram, utan å vera oppteken
av byens framtid.

Han har si eiga i sikte.


Kanskje søv han under to jutesekkar, eller var det strie frå
Vest-India - han meinte det lukta kaffi av dei.
Kanskje
tek han ei natt til i tankar, ei natt på reposet i
smauet han ikkje hugsar namnet på;
Det som er like andletslaust som han sjølv.

Så, i det fyrste lyset,
medan skuggene knapt kan sjåast, trekk han seg
opp trossa.
Armane og hovudet fyrst. Beina etter.
Eit og eit tak, til
den venstre handa grip i
jernbeslått tre og han
heiser seg om bord.

Der finn han reiseplass på lågaste klasse.
I livbåten.

Ein bylt er skipssekk, nok til
stolen skinke og ulltrøye han fekk hjå mor.

Han angrar seg.
Kva vil dei seie?
Han berre drog.


Eit brev!

Eit brev når eg kjem fram, tenkjer han i det skipsklokka slår.
Åtte glas og skipet vil vera langt nok ute til at
det ikkje vil snu og han vil vera på veg utan retrett.


I det skipet stevnar ut av hamna, strekkjer han litt
i canvasen, nok til at han kan sjå seg
ein einaste gong
attende.

Og han får eit blikk av byen
som alltid
vil vera ein del av minnet.
Fastlimt på netthinna
hjå alle dei som har sett
det same.


"Beffen" tutar.
Som ei klokke gjer han den
korte reisa kortare.
Som byens puls.

Bergenspuls.

Eg tenker at det gjorde godt.
Å distansera seg frå
mi trygge verd
og for ei stund, berre
ei stund
leva seg
inni ein historie
skapt av jakta på
byens sjel.

Eg spring.
Vandringa er over.
Tankane er tilbake i dagen.
I notid.

Ti minutter att til møte.

Bergenspulsen slår.




**********

Fotnote:
Eit glas er tida det tok for
sanden i glaset å renna ned.
Åtte glas er altså fire timar og lengden
på rorvaktene ombord på seglskutene.

Bileta er teke med Hipstamatic applikasjon
på mobiltelefonen:
Linse: John S
Film: Monochrome.

Og alle bileta med unntak
av det frå Botanisk Institutt
er teke innanfor ein time.



**********



Ein time ein vinterdag
mellom haust og vår.










Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar