Forteljinga om ein liten gut og eit godt minne

For fire-fem år sidan skreiv eg dette diktet til bestemor. Adelheid, heitte ho, og vart fødd i 1911. Kva som gjer at me vert dei me er, ja, ikkje skal eg gje meg inn på diskusjonen om arv eller miljø, men det er så mykje som set oss saman og me kan ikkje gå upåverka gjennom livet. 


Trass alt det harde bestemor gjekk gjennom, var ho det vakraste og snillaste menneskje eg nokon gong kjem til å treffa. Eg veit eigentleg berre eit menneskje som er i nærheiten av å vera slik ho var. Dei som syner godhet, sjølv midt i vår travle kvardag, dei finns det ein del av. Men dei som er varme så det strålar av dei, dei er sjeldne. Og slik skal det nok vera. Dei skal minna oss andre på at me har noko å strekka oss etter...


Etter diktet kjem årsaka til at eg vart så sterkt minna på kvifor eg skreiv det.

I didn't see real sorrow

real pain

I didn't see the world

as really in vain

Before my Grandmother died

I never saw the need for love

nor the God's creation

I never saw for real Nature's

beautiful information

to my eyes

Before my Gran died

Never understood the importance

of really growing up

Never saw the beauty of the sunrise

from the gorgeous mountain top

Before my Grandmother died

I actually experienced it all

The mountains and the dew

As if all of them were given to me

By her, in soul I knew

That when my Grandmother died: 

She had given me life

and insight for me to keep

So that I can go to bed every night

and find my peaceful sleep

Cause my Gran never really died

And every morning I think of her

The one, unconditional to who I'll be

And I know that she every day

From heaven is able to see

That she never passed away

Cause she still lives in me!

Ikkje spør meg kvifor eg nokre gongar skriv på engelsk. Det berre er slik; at eg endrar uttrykk når det kjennes rett. 


I veka som var kom nokre uttrykk av seg sjølv. I tankeverda og kjensleverda. Eller kanskje det var inntrykk. Av og til glir dei over i kvarandre, desse -trykka, alt etter som kva ein gjer med dei.


På torsdag var eg på tur med dette andre menneskjet som er av same godheita som bestemor. Ho gjer inntrykk, men hadde i utgangspunktet ikkje noko å gjera med at dette innlegget vart til i kveld.


Men så fekk eg telefon frå huset i skogen fredag ettermiddag. Det var der bestemor budde, til tre dagar før ho døydde. For tjue år sidan i år.


Mor mi spurte om eg hadde vore der inne i veka. Som sant var, svara eg at "Nei, det har eg ikkje!" Det var ikkje her inne de var på tur torsdag då? "Nei, det var ein heilt annan plass! Kvifor spør du?"


Mor og far kom inn på fredag og då hadde det vore lys fleire stader og vifta på kjøkkenet stod på fullt. Elles var det ingen spor etter noko. Ikkje innbrot. Ikkje nokon som hadde lagd seg mat. Døra var låst og alt var på plass der det skulle. Og foreldra mine er særs nøye på å slukka etter seg.


Så hadde det seg slik at fleire i nærleiken spurt om dei kom tidleg denne veka. Dei undra kvifor og fekk til svar at det ved to høve hadde vorte lagt merke til at det brann lys i huset og rauk frå pipa på kvelden.


Me lurte på, både foreldra mine og eg, på korleis me skulle kunna finna rasjonelle forklaringar på dette, men fann ikkje anna enn spekulasjonar. Og dei vert som kjend ikkje meir enn...spekulasjonar.


Bestemor heitte altså Adelheid. Og kusina mi er oppkalla etter ho. Kusina mi har saman med sin kjære fått to gutar. Den eldste er fire år, min gudson, og han er kjenslevar og snill; han har nokre gener som minnar meg sterkt om bestemor mi. For han er alltid undrande og alltid smilande, dette varme ekte smilet som kjem frå sjela.

I dag sat han saman med mor si ved bordet:
"Mamma, kan du ôg høyra oldemor?" Han har sett bilete av ho, men det er lenge sidan.
"Kan du høyra ho då?"
"Ja!"
"Kva seier ho då?"
"Ho seier: -Eg er her!"


Ikkje er tankane rasjonelle og all fornuft seier at slik heng det sjølvsagt ikkje saman. Men på ein merkeleg måte betyr det absolutt ingenting. For det irrasjonelle i tanken om at dei gode sjelene framleis er med oss gjer meg glad. Eg treng ikkje forstå eller leita etter forklaringar. Eg treng berre smila over tanken. Så enkelt kan det faktisk vera. At dei små pussige tinga gjer meining, når dei absolutt ikkje gjer det!